«God forretningsskikk» i markedsføringsloven § 25 – fra romerrett til DNB

«God forretningsskikk» i markedsføringsloven § 25 – fra romerrett til DNB

I en uttalelse som ble publisert denne uken fant Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU-2020-5) at DNB brøt generalklausulen om «god forretningsskikk» i markedsføringsloven § 25 med lanseringen av «#huninvesterer-kampanjen». Vi har omtalt saken i en egen artikkel. Men hva ligger i vilkåret om «god forretningsskikk» i mfl. § 25? I denne artikkelen vil vi forsøke å belyse litt nærmere innholdet i «god forretningsskikk» i § 25 og hvordan domstolene og Konkurranseutvalget har tolket det.

Nærmere om innholdet i generalklausulen «god forrretningsskikk» i § 25

Allerede på 200-tallet f.Kr. opererte man i romerretten med generalklausulen «god forretningsskikk».[1] Dommerne i Romerriket skulle da, i visse type saker, dømme etter hva som var god forretningsskikk – på latin «ex fide bona». I markedsføringsloven fra 2009 finner vi «god forretningsskikk» i to sentrale bestemmelser: Først i § 6, hvor vi finner generalklausulen om «urimelig handelspraksis» overfor forbrukere. Bestemmelsen slår fast at en handelspraksis er urimelig hvis den strider mot «god forretningsskikk overfor forbrukere» og hvis den er egnet til å påvirke forbrukernes økonomiske adferd. Deretter i § 25, hvor vi finner generalklausulen om «god forretningsskikk» i næringsforhold.

[1] Se Grandal/Haug, Markedsføringsrett i et nøtteskall, 2016, s. 41-42 og s. 185-186.

§ 25 lyder: «I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.» Bestemmelsen oppstiller som nevnt en generalklausul. En generalklausul er en rettslig standard som gir domstolene og forvaltningen en vidtgående kompetanse til å fatte konkrete avgjørelser etter en sterkt skjønnsmessig rettsregel, f. eks. «god forretningsskikk»,  «urimelig pris» eller «urimelige avtalevilkår». Bruk av generalklausuler/rettslige standarder som «god forretningsskikk» har den store fordel at det gir fleksibilitet i rettspleien, og gjør at rettspraksis kan justeres i takt med samfunnsutviklingen. Det er fristende å sitere jusprofessor Ragnar Knoph fra hans klassiske bok Rettslige standarder fra 1939 (s. 21):

Også et annet, ikke mindre kostelig rettsteknisk aktivum kan standardene godkrive sig. De er «vitale» og utviklingsdyktige i en grad som vanlige rettsregler ikke kan drømme om. De samfundsnormer standardene henviser til er nemlig ikke døde øieblikksbilleder av rettslivet, sånn som rettsreglene uvegerlig blir, når de har vært kjørt gjennom lovgivningsapparatets rotasjonspresse og er lagt fast i lovsamlingen. De er samfundslivets fri fugler, rettslivets spontane skapninger, […]»

Det er vanlig å si at mfl. § 25 om god forretningsskikk forbyr illojale konkurransehandlinger mellom næringsdrivende. Begrepet «god forretningsskikk» er ikke nærmere definert i loven, nettopp fordi rettslige standarder etter sin art skal være fleksible og kunne tilpasses den generelle samfunnsutviklingen, og kunne fange opp forhold som ikke rammes av spesialreglene i mfl. §§ 26-31.

Formuleringen «god forretningsskikk» er også brukt i flere andre lover, så som avtaleloven § 36 hvor domstolen kan sette en inngått avtale til side som ugyldig dersom det ville virke urimelig eller være i strid med «god forretningsskikk» å gjøre avtalen gjeldende. Vi kan også nevne verdipapirhandelloven § 10-9 hvor det heter at verdipapirforetak skal utøve virksomheten i samsvar med «god forretningsskikk». 

Bestemmelsens kjerne: lojalitetsplikt i næringslivet

Men hva ligger så konkret i vilkåret om «god forretningsskikk» i mfl. § 25? Høyesterett uttalte i Rt. 1998 s. 1315 (Iskrem-dommen) at «god forretningsskikk» verner om lojaliteten i næringslivet, og at den rettslige standarden henviser til «en alminnelig lojalitetsvurdering», hvor både forhold av subjektiv karakter og objektive kriterier kan være relevante. Basert på praksis fra domstolene og Konkurranseutvalget kan vi oppstille noen typetilfeller av brudd på § 25 om «god forretningsskikk»:[1]

•  etterlikninger av produkter og andre frambringelser,

•  etablering av konkurrerende virksomhet,

•  inngrep i kontraktsforhold, og

•  negativ omtale av konkurrenter

Dersom det for eksempel har vært et tidligere samarbeid mellom partene, og konkurrenten deretter lager en etterligning av et produkt eller en tjeneste basert på samarbeidet, vil det lett være illojalt og i strid med «god forretningsskikk». Som eksempel kan nevnes Rt. 1997 s. 199 (Cirrus), hvor et ingeniørfirma og et båtbyggerfirma hadde samarbeidet om å produsere en båt, men hvor båtbyggeriet sa opp avtalen og utviklet båten alene. Høyesterett fant at det var i strid med god forretningsskikk (samt rettsstridig utnyttelse av bedriftshemmeligheter, se nåværende mfl. § 28).

Det var nettopp det Konkurranseutvalget påpekte i SHE Invest-saken (NKU-2020-5): DNB hadde i forlengelsen av samarbeidet med SHE Community, og kort tid etter en dialog om en mer omfattende avtale, avslått videre samarbeid for dernest å lansere sitt eget, lignende konsept. I en slik situasjon tilkommer det, sa utvalget, en særlig lojalitetsplikt ved valg av slagord for konseptet, slik at ikke den tidligere samarbeidspartneren blir skadelidende. Utvalget fant også at denne avstandsplikten ble ytterligere skjerpet ved at banken som en stor og veletablert bedrift raskt vil vinne oppmerksomheten i markedet, mens gründerbedriften ikke vil ha de samme muskler til å kunne fortsette sitt arbeid frem mot innarbeidelse av det i utgangspunktet deskriptive navnet.

Avsluttende kommentar

Det er som nevnt flere fordeler med å bruke generalklausuler i lovgivningen, særlig fordi det gir en fleksibel og dynamisk rettsutvikling, og man kan ramme en rekke ulike handlinger som er i strid med lojalitetsplikten i næringsforhold. Men i dette ligger det samtidig også en åpenbar utfordring: Sterkt skjønnsmessige rettsregler gir rom for ulike tolkninger, og det vil ofte kunne være nødvendig å kjenne til retts- og forvaltningspraksis på området for å kunne fastslå ens rettsposisjon. Men selv da kan det være ulike oppfatninger av om en handling er i strid med «god forretningsskikk».

Som eksempel på det kan nevnes såkalt søkeord-annonsering, dvs. at man bruker konkurrenters varemerker som søkeord på Google mv.. I den såkalte «Bank Norwegian»-saken hadde Bank Norwegian brukt konkurrentenes firmanavn som betalte søkeord på Google, slik at når en forbruker søker på en av konkurrentene, f. eks. «Ikano bank», så vil Bank Norwegian komme opp blant Google-treffene som en annonse. Konkurranseutvalget fant praksisen i strid med god forretningsskikk i mfl. § 25 (NKU-2017-6), mens Asker og Bærum tingrett kom til motsatt konklusjon (TAHER-2018-33482). Konkurrentene har anket dommen til lagmannsretten, og det blir spennende å se hva retten konkluderer med. Saken illustrerer at hva som ligger i «god forretningsskikk» ikke nødvendigvis alltid er helt klart. Men et kjernespørsmål er om handlingen er illojal overfor konkurrentene.


[1] Se Lunde/Michaelsen, Markedsføringsloven med kommentarer, 3. utg. 2019, s. 297-307.

Stengt for kommentarer.